Mer enn hundre år på veien til Monte Rosa

Fra 1200-tallet

Walserne og Alpe Seewji

I de siste tiårene av 1200-tallet kom walser-nybyggere fra Valais og slo seg ned øverst i Valsesia. Av dem vokste Alagna fram: en bygd av små grender, av hus i tre og stein, med sitt eget språk, titzschu.

Om sommeren drev walserne dyrene opp til de høye beitene. Olen-dalen er et av Alagnas store sommerbeiter, og Alpe Seewji er en av etappene: en åpen eng på nesten to tusen meter, under ryggene som fører til passet. Navnet staves på mange måter, Seewji, Seiwji, Seevy, slik det går med walsernavn som har gått fra munn til munn.

1872 – 1907

Veien til Monte Rosa

Col d'Olen, 2 881 moh., var walsernes pass til Gressoney. På 1800-tallet blir det Alagnas port til Monte Rosa: i 1872 dannes Alagnas fjellførerkorps, og i 1878 bygges et hotell på passet, det senere Rifugio Guglielmina.

I 1893 innvier Den italienske alpeklubben Capanna Regina Margherita på Punta Gnifetti, 4 554 moh., båret opp i deler på muldyr og menneskerygger. Dronningen selv går opp dit 18. august. I 1907 åpner høyfjellsinstituttet for fysiologi som Angelo Mosso grunnla, ved passet.

Den som går fra Alagna opp mot passet, til fots eller med muldyr, tar den gamle stien gjennom Olen-dalen, og den passerer Alpe Seewji. Der, halvveis mellom bygda og passet, blir Grande Halte født.

1911

A la Grande Halte

Rundt århundreskiftet åpner et lite vertshus med fransk navn ved Alpe Seewji: A la Grande Halte, den store rasten. Husets tradisjon daterer det til 1911, året hytta bærer i logoen sin.

En gammel annonse presenterer det «på veien til Monte Rosa», ved Alpe Seevy, 2 000 meter oppe: restaurant åpen hele dagen, pensjon og losji, en romslig spisesal, enkelt- og dobbeltrom og utsikt mot Capanna Regina Margherita. Derfra en time og førti minutter til Alagna og to og en halv time til Colle d'Olen.

På 1940-tallet eies vertshuset av signor Rimella fra Alagna. Annonsens stikk har kommet til oss med vennlig tillatelse fra signora Germana Rimella, og i dag er det trykt på restaurantens kuverter.

1946 – 1947

Rifugio Città di Mortara

I 1946 stiftes en gruppe av Den italienske alpeklubben i Mortara, på Lomellina-sletta, som underavdeling av Vigevano; året etter blir den en egen avdeling. Som feiring går den første turen to dager til Col d'Olen med bestigning av Corno del Camoscio: snøen når ned til en time fra «Grande Alt», signor Rimellas lille vertshus, og der dukker ideen opp om å kjøpe det og gjøre det til en hytte.

Vigevano skulle akkurat åpne sin egen hytte ved Col d'Olen, og Mortara, forteller avdelingen, ville ikke være dårligere. I 1947 blir planen virkelighet: den første formannen, advokat Guglielmo Magnaghi, står bak kjøpet, og medlemmene tegner andeler på 25 000 lire hver, som de senere gir avkall på, slik at hytta blir avdelingens eiendom.

Den 22. juni 1947 kjører to busser fra Mortara i grålysningen og er i Alagna halv ti; derfra går alle opp til fots sammen med bygdas prest og ordfører. Ved middagstid holder monsignor Dughera, sogneprest i San Lorenzo i Mortara, friluftsmesse og velsigner hytta, som nå har fått navnet Rifugio Città di Mortara. Til stede er Mortaras ordfører, doktor Giovanni Ferrari, representanter for CAI Novara og hovedklubben og rundt hundre mortaresere.

I dag har fasaden to malte skilt: Grande Halte og Rifugio Città di Mortara.

1965 – 2009

Løypene utenfor døra

I 1965 tar taubanen skiløperne fra Alagna opp til Punta Indren, 3 260 moh., men en annen vei, via Zaroltu og Bocchetta delle Pisse. Den gamle veien til Colle d'Olen blir liggende i rundt et halvt århundre.

I desember 2000 fører en ny gondolbane heisene tilbake langs den veien, fra Alagna til Pianalunga, rundt hundre meter over hytta. I 2004 går Funifor-banen fra Pianalunga opp til Passo dei Salati og knytter Alagna til Monterosa Ski; i 2009 går en ny taubane fra Salati til Punta Indren.

Slik havner de reisendes store rast ved løypene, noen minutter under stasjonen på Pianalunga: om vinteren kommer man dit på ski.

I dag

Det samme taket

Hytta tilhører fortsatt Mortara-avdelingen av Den italienske alpeklubben. Den er omhyggelig restaurert, og mye av det gamle inventaret er tatt vare på: levende treverk, steinvegger, synlige bjelker og ilden i peisen.

Om vinteren kommer man opp med taubanen eller på ski, om sommeren også til fots fra Alagna, rundt to timer på sti 205: samme vei som de som for mer enn hundre år siden tok sin store rast her. Og på klare dager ser man, slik den gamle annonsen lovet, Capanna Regina Margherita.